fbpx
Norsk interview med dansk nyhed
5. januar 2021

Eks-ateist Charlotte Rørth starter podkast om tro

Den danske forfatteren Charlotte Rørth har sluttet i avisjobben og vil lage nyhetsbrev og podkast om de eksistensielle spørsmålene.

“Jeg vil bruke arbeidslivet mitt på det som gir mening,” sier Charlotte Rørth.

Hun er den danske journalisten og forfatteren som vakte mye oppmerksomhet da hun for noen år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus. Boken Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende er oversatt til seks språk og har solgt i over 100.000 eksemplarer. Senere har hun også gitt ut bøkene Vi møtte Jesus og Gud, du er jo lige her (bare på dansk).

Sa opp jobben

Nå har hun sagt opp jobben som journalist i Nordjyske Stifts­tidende og vil dedikere seg fullstendig til å skrive saker om tro og eksistens. Nyhetsbrevet Berørth er allerede i farten, og en podkast med samme navn er på trappene.

“Den skal handle om menneskers liv, tro og tanker,” sier Rørth.

Hun legger ikke skjul på at de seneste seks årene har vært krevende. Sønnen hennes døde 22 år gammel i 2014, like før den første boka hennes kom ut. Sorgen har vært utmattende, samtidig som hun er veldig glad for å ha kunnet jobbe med noe som har opplevdes meningsfylt etter tapet.

“Landskapet av sorg er så stort, det er som å bo på en annen planet. Men det har vært fint å bruke kreftene mine på menneskers tro.”

Bærer sorgen i troens rom

Hun opplever at samtalene hun hadde med Jesus for noen år siden, gir henne en mulighet for å leve med sorgen. Ikke på den måten at troen er et verktøy til å klare alt mulig. Men hun er blitt tvunget til å gi slipp – «fullstendig Gud i vold», som hun sier på dansk.

Foto: Oda Aunan

“Jeg vet hvordan det er å leve med noe jeg ikke forstår, og akseptere det. Samtidig synes jeg stadig det er vanskelig å akseptere at sønnen min er død. Men da kommer Gud sterkere inn. I troens rom klarer jeg å bære sorgen,” sier hun.

Den første tanken hun fikk da sønnen døde, var at hun var takknemlig over at han i det hele tatt hadde vært der. Så ble alt hvitt, og hun visste at sønnen hadde det godt der han var nå.

“Dette foregår på noen få sekunder mens politiet står nede i gangen,” forteller Rørth.

Hun er opptatt av at det å snakke om det som hendte henne, kanskje kan hjelpe andre – enten det gjelder sorg eller tro. Hun er samtidig også ydmyk overfor at når hun forteller om sine erfaringer, er de ikke nødvendigvis til hjelp for alle.

Hver dag får hun flere henvendelser fra andre om ting som de selv har opplevd i livet. Ofte er de sørgende. Andre vil snakke om tro.

Opplever stor sjenerøsitet

“Jeg er en mulighet for dem til å tenke over og snakke om ting som de ikke får snakket om så ofte ellers. Det er berørende,” sier hun.

Hun lar seg også berøre av det hun omtaler som en stor sjenerøsitet blant menneskene hun treffer. Selv føler hun seg fremdeles «ny» i troens verden.

“Hvorfor er det viktig å samtale om tro?”

“Det er nokså enkelt: Å snakke om troen handler om å være mennesker, og være mennesker sammen. Dersom vi skal gjøre det bedre for hverandre, er vi nødt til å snakke om det som er viktig for oss. Og tro har alltid vært viktig for menneskene,” sier Rørth.

Å tro er ikke nødvendigvis å bli trøstet, sier hun. Hun vil ­heller forklare troen som en ­tillit til at Gud elsker henne.

“Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor. I perioder ser jeg ingen grunn til at han skal gjøre det,” sier Rørth.

“Men jeg vet at han gjør det.”

Så lyset fra himmelen

Hun synes samtalen om tro litt for ofte handler om hvorvidt man er mer troende om man tilhører en misjonsorganisasjon enn om man tilhører folkekirken. For Rørth er det mye viktigere å snakke om selve troen, den troen folk har i seg.

“Hva er du mest overrasket over når det gjelder din egen trosreise?”

“Jeg er mest overrasket over at den overhodet begynte,” ler Rørth.

Den begynnelsen involverer et lys fra himmelen i 2008. Hun forteller at det traff henne i pannen så hun besvimte – en slags Paulus-på-vei-til-Damas­kus-opplevelse.

“Jeg har alltid vært en rasjonell person, og ikke åndelig i det hele tatt. En klassisk journalist med fokus på fakta. Et fornuftsmenneske. Men en lysstråle fra himmelen rammet meg, og jeg visste umiddelbart at det var Guds lys.”

Hun forteller at møtene med Jesus skjedde ikke så lenge etter, ett i 2009 og ett i 2010. Først i 2018 opplever hun at hun har kunnet konsentrere seg fullt og helt om Gud, og ikke disse opplevelsene. Den første boken sin omtaler hun i dag som «febril».

“Nå er jeg inne i en mer stille periode,” sier hun.

En ting er opplevelser, noe annet er hvordan vi bruker dem – og det må vi gjøre i fellesskap, mener Rørth.

Snakke med hverandre

“Derfor er det viktig å samtale?”

“Nemlig. Ofte blir nivået på samtalen løftet av å snakke om opplevelser, enten opplevelser av sorg eller trosopplevelser. Da kan vi få en sjenerøs og livsbekreftende samtale,” sier Charlotte Rørth.

“Dersom man har snakket sammen om disse tingene, går man ikke så lett ut og dømmer hverandre etterpå,” sier Charlotte Rørth.

Charlotte Rørth
Dansk journalist og ­forfatter.
Fikk mye oppmerksomhet da hun for noen år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus.
Har skrevet bøkene Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende, Vi ­møtte Jesus og Gud, du er jo lige her(bare på dansk).
Har startet nyhetsbrevet Berørth og planlegger en podkast med samme navn.

Læs videre

Nyhedsbrev om gamle skjorter

Nyhedsbrev om gamle skjorter

Hvis, du vil begynde dine morgener godt, kan du tænde for Sveriges Radio. De taler smukt og syngende og ind imellem taler nogle af mine yndlingsmennesker. Som i morges, hvor Tomas Sjödin, præst i Göteborg og forfatter til flere bøger, medvirkede.
Han og Lotta har tre sønner. To af dem er døde, men som jeg talte med ham om i min podcast, Berørth, så lever de med dem i dagligdagen, som vi gør med vores søn. Svenske, som de er, har de kludetæpper i deres hus. Det har vi også i køkkenet. En gave fra min søster, som vi ser og står på hver eneste dag.
Denne morgen i radioen fortalte Tomas om det tæppe, han også før har skrevet om, som ligger under deres lille fika-bord i køkkenet. Et tæppe, han og Lotta fik vævet af tøj, deres to sønner havde brugt. Nu var det blevet slidt. Men kan man smide det ud?  Nej.
De fik det repareret, og da de åbnede pakken med det nyvaskede og omvævede tæppe, måtte de stå side om side og se, at det nu var finere end nogensinde.
Jeg genkendte gerningen. Vi går i Frederiks tøj alle sammen. Jeg i hans sweatshirt, hans far i poloerne, hans brødre især i sportstøjet. Og jeg er ved at gøre klar til en sommerkjole i patchwork af hans og brødrenes ternede skjorter. Ja, de gamle skjorter skal komme til ære og værdighed igen.
Når jeg gør det, altså syr om og bruger arvet tøj, så gør jeg, som kvinder har gjort i århundreder. Ikke alene får vi det bedste ud af det, vi arbejder også på samme tid med vores sorg. Vi bærer de døde med os, bærer minder og sorg på samme tid.
Læs mere i den seneste udgave af mit nyhedsbrev, hvor der også er en komplet oversigt over foråret og forsommerens kurser og retræter.

Læs mere

Fra en konge til den næste 

Fra en konge til den næste 

Da vi 14. januar fik ny konge i Danmark, fik vi ikke bare for første gang i 52 år en mand på tronen. Vi fik også for kun fjerde gang siden 1523 en regent, der ikke proklamerer at regere med Gud ved sin side.
Stort set lige siden, Frederik 1. kom med sit ”Nihil sine numine”, ”Intet uden Gud”, har monarken medinddraget Herren selv. Margrethe 2. sagde direkte som den første Frederik: ”Guds hjælp, folkets kærlighed, Danmarks styrke”.
Den nyeste Frederik, den tiende i rækken, har valgt at sige: ”Forbundne, forpligtet, for Kongeriget Danmark.”
Hvad betyder det?
Og betyder det noget, at han ikke siger noget om Gud?
Nogle kristne har harceleret vredt over det. Kristeligt Dagblad skrev, at det var ”urovækkende”.
At skrive sådan, synes jeg, er urovækkende.
Kongen skulle vælge et motto for sin gerning, der holder hans tid ud. Det afgørende er derfor indholdets relation til netop ham. Han skal kunne stå ved det.

Læs mere

Skriveskole for efterladte efter selvmord

Skriveskole for efterladte efter selvmord

Hvert år mister 30.000 danskere en nærtstående til selvmord, mange tusinde flere rammes som venner, arbejds- eller skolekammerater med mere.
Det er ni år siden, vores yngste søn tog sit liv. Siden er alt forandret. For mig, min familie, så mange omkring os.
Vi reagerer forskelligt i sorgen både lige efter og mange år senere.

Også derfor tror jeg på, at det er godt at vi taler sammen og kan læse om andres erfaringer.
Derfor afholder jeg til efteråret en skriveskole for dem, der har mistet til selvmord.

Skriveskolen er støttet af Region Nordjylland, Regionsrådets udvalg for Regional Udvikling og Innovation, og vil holde til på KUNSTEN, kunstmuseet i Aalborg. 
NYT: Thomas Augustinussen kommer også og holder oplæg. Dato følger snart!

Læs mere

Læs videre