“Jeg vil bruke arbeidslivet mitt på det som gir mening,” sier Charlotte Rørth.

Hun er den danske journalisten og forfatteren som vakte mye oppmerksomhet da hun for noen år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus. Boken Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende er oversatt til seks språk og har solgt i over 100.000 eksemplarer. Senere har hun også gitt ut bøkene Vi møtte Jesus og Gud, du er jo lige her (bare på dansk).

Sa opp jobben

Nå har hun sagt opp jobben som journalist i Nordjyske Stifts­tidende og vil dedikere seg fullstendig til å skrive saker om tro og eksistens. Nyhetsbrevet Berørth er allerede i farten, og en podkast med samme navn er på trappene.

“Den skal handle om menneskers liv, tro og tanker,” sier Rørth.

Hun legger ikke skjul på at de seneste seks årene har vært krevende. Sønnen hennes døde 22 år gammel i 2014, like før den første boka hennes kom ut. Sorgen har vært utmattende, samtidig som hun er veldig glad for å ha kunnet jobbe med noe som har opplevdes meningsfylt etter tapet.

“Landskapet av sorg er så stort, det er som å bo på en annen planet. Men det har vært fint å bruke kreftene mine på menneskers tro.”

Bærer sorgen i troens rom

Hun opplever at samtalene hun hadde med Jesus for noen år siden, gir henne en mulighet for å leve med sorgen. Ikke på den måten at troen er et verktøy til å klare alt mulig. Men hun er blitt tvunget til å gi slipp – «fullstendig Gud i vold», som hun sier på dansk.

Foto: Oda Aunan

“Jeg vet hvordan det er å leve med noe jeg ikke forstår, og akseptere det. Samtidig synes jeg stadig det er vanskelig å akseptere at sønnen min er død. Men da kommer Gud sterkere inn. I troens rom klarer jeg å bære sorgen,” sier hun.

Den første tanken hun fikk da sønnen døde, var at hun var takknemlig over at han i det hele tatt hadde vært der. Så ble alt hvitt, og hun visste at sønnen hadde det godt der han var nå.

“Dette foregår på noen få sekunder mens politiet står nede i gangen,” forteller Rørth.

Hun er opptatt av at det å snakke om det som hendte henne, kanskje kan hjelpe andre – enten det gjelder sorg eller tro. Hun er samtidig også ydmyk overfor at når hun forteller om sine erfaringer, er de ikke nødvendigvis til hjelp for alle.

Hver dag får hun flere henvendelser fra andre om ting som de selv har opplevd i livet. Ofte er de sørgende. Andre vil snakke om tro.

Opplever stor sjenerøsitet

“Jeg er en mulighet for dem til å tenke over og snakke om ting som de ikke får snakket om så ofte ellers. Det er berørende,” sier hun.

Hun lar seg også berøre av det hun omtaler som en stor sjenerøsitet blant menneskene hun treffer. Selv føler hun seg fremdeles «ny» i troens verden.

“Hvorfor er det viktig å samtale om tro?”

“Det er nokså enkelt: Å snakke om troen handler om å være mennesker, og være mennesker sammen. Dersom vi skal gjøre det bedre for hverandre, er vi nødt til å snakke om det som er viktig for oss. Og tro har alltid vært viktig for menneskene,” sier Rørth.

Å tro er ikke nødvendigvis å bli trøstet, sier hun. Hun vil ­heller forklare troen som en ­tillit til at Gud elsker henne.

“Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor. I perioder ser jeg ingen grunn til at han skal gjøre det,” sier Rørth.

“Men jeg vet at han gjør det.”

Så lyset fra himmelen

Hun synes samtalen om tro litt for ofte handler om hvorvidt man er mer troende om man tilhører en misjonsorganisasjon enn om man tilhører folkekirken. For Rørth er det mye viktigere å snakke om selve troen, den troen folk har i seg.

“Hva er du mest overrasket over når det gjelder din egen trosreise?”

“Jeg er mest overrasket over at den overhodet begynte,” ler Rørth.

Den begynnelsen involverer et lys fra himmelen i 2008. Hun forteller at det traff henne i pannen så hun besvimte – en slags Paulus-på-vei-til-Damas­kus-opplevelse.

“Jeg har alltid vært en rasjonell person, og ikke åndelig i det hele tatt. En klassisk journalist med fokus på fakta. Et fornuftsmenneske. Men en lysstråle fra himmelen rammet meg, og jeg visste umiddelbart at det var Guds lys.”

Hun forteller at møtene med Jesus skjedde ikke så lenge etter, ett i 2009 og ett i 2010. Først i 2018 opplever hun at hun har kunnet konsentrere seg fullt og helt om Gud, og ikke disse opplevelsene. Den første boken sin omtaler hun i dag som «febril».

“Nå er jeg inne i en mer stille periode,” sier hun.

En ting er opplevelser, noe annet er hvordan vi bruker dem – og det må vi gjøre i fellesskap, mener Rørth.

Snakke med hverandre

“Derfor er det viktig å samtale?”

“Nemlig. Ofte blir nivået på samtalen løftet av å snakke om opplevelser, enten opplevelser av sorg eller trosopplevelser. Da kan vi få en sjenerøs og livsbekreftende samtale,” sier Charlotte Rørth.

“Dersom man har snakket sammen om disse tingene, går man ikke så lett ut og dømmer hverandre etterpå,” sier Charlotte Rørth.