fbpx
Norsk interview med dansk nyhed
5. januar 2021

Eks-ateist Charlotte Rørth starter podkast om tro

Den danske forfatteren Charlotte Rørth har sluttet i avisjobben og vil lage nyhetsbrev og podkast om de eksistensielle spørsmålene.

“Jeg vil bruke arbeidslivet mitt på det som gir mening,” sier Charlotte Rørth.

Hun er den danske journalisten og forfatteren som vakte mye oppmerksomhet da hun for noen år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus. Boken Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende er oversatt til seks språk og har solgt i over 100.000 eksemplarer. Senere har hun også gitt ut bøkene Vi møtte Jesus og Gud, du er jo lige her (bare på dansk).

Sa opp jobben

Nå har hun sagt opp jobben som journalist i Nordjyske Stifts­tidende og vil dedikere seg fullstendig til å skrive saker om tro og eksistens. Nyhetsbrevet Berørth er allerede i farten, og en podkast med samme navn er på trappene.

“Den skal handle om menneskers liv, tro og tanker,” sier Rørth.

Hun legger ikke skjul på at de seneste seks årene har vært krevende. Sønnen hennes døde 22 år gammel i 2014, like før den første boka hennes kom ut. Sorgen har vært utmattende, samtidig som hun er veldig glad for å ha kunnet jobbe med noe som har opplevdes meningsfylt etter tapet.

“Landskapet av sorg er så stort, det er som å bo på en annen planet. Men det har vært fint å bruke kreftene mine på menneskers tro.”

Bærer sorgen i troens rom

Hun opplever at samtalene hun hadde med Jesus for noen år siden, gir henne en mulighet for å leve med sorgen. Ikke på den måten at troen er et verktøy til å klare alt mulig. Men hun er blitt tvunget til å gi slipp – «fullstendig Gud i vold», som hun sier på dansk.

Foto: Oda Aunan

“Jeg vet hvordan det er å leve med noe jeg ikke forstår, og akseptere det. Samtidig synes jeg stadig det er vanskelig å akseptere at sønnen min er død. Men da kommer Gud sterkere inn. I troens rom klarer jeg å bære sorgen,” sier hun.

Den første tanken hun fikk da sønnen døde, var at hun var takknemlig over at han i det hele tatt hadde vært der. Så ble alt hvitt, og hun visste at sønnen hadde det godt der han var nå.

“Dette foregår på noen få sekunder mens politiet står nede i gangen,” forteller Rørth.

Hun er opptatt av at det å snakke om det som hendte henne, kanskje kan hjelpe andre – enten det gjelder sorg eller tro. Hun er samtidig også ydmyk overfor at når hun forteller om sine erfaringer, er de ikke nødvendigvis til hjelp for alle.

Hver dag får hun flere henvendelser fra andre om ting som de selv har opplevd i livet. Ofte er de sørgende. Andre vil snakke om tro.

Opplever stor sjenerøsitet

“Jeg er en mulighet for dem til å tenke over og snakke om ting som de ikke får snakket om så ofte ellers. Det er berørende,” sier hun.

Hun lar seg også berøre av det hun omtaler som en stor sjenerøsitet blant menneskene hun treffer. Selv føler hun seg fremdeles «ny» i troens verden.

“Hvorfor er det viktig å samtale om tro?”

“Det er nokså enkelt: Å snakke om troen handler om å være mennesker, og være mennesker sammen. Dersom vi skal gjøre det bedre for hverandre, er vi nødt til å snakke om det som er viktig for oss. Og tro har alltid vært viktig for menneskene,” sier Rørth.

Å tro er ikke nødvendigvis å bli trøstet, sier hun. Hun vil ­heller forklare troen som en ­tillit til at Gud elsker henne.

“Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor. I perioder ser jeg ingen grunn til at han skal gjøre det,” sier Rørth.

“Men jeg vet at han gjør det.”

Så lyset fra himmelen

Hun synes samtalen om tro litt for ofte handler om hvorvidt man er mer troende om man tilhører en misjonsorganisasjon enn om man tilhører folkekirken. For Rørth er det mye viktigere å snakke om selve troen, den troen folk har i seg.

“Hva er du mest overrasket over når det gjelder din egen trosreise?”

“Jeg er mest overrasket over at den overhodet begynte,” ler Rørth.

Den begynnelsen involverer et lys fra himmelen i 2008. Hun forteller at det traff henne i pannen så hun besvimte – en slags Paulus-på-vei-til-Damas­kus-opplevelse.

“Jeg har alltid vært en rasjonell person, og ikke åndelig i det hele tatt. En klassisk journalist med fokus på fakta. Et fornuftsmenneske. Men en lysstråle fra himmelen rammet meg, og jeg visste umiddelbart at det var Guds lys.”

Hun forteller at møtene med Jesus skjedde ikke så lenge etter, ett i 2009 og ett i 2010. Først i 2018 opplever hun at hun har kunnet konsentrere seg fullt og helt om Gud, og ikke disse opplevelsene. Den første boken sin omtaler hun i dag som «febril».

“Nå er jeg inne i en mer stille periode,” sier hun.

En ting er opplevelser, noe annet er hvordan vi bruker dem – og det må vi gjøre i fellesskap, mener Rørth.

Snakke med hverandre

“Derfor er det viktig å samtale?”

“Nemlig. Ofte blir nivået på samtalen løftet av å snakke om opplevelser, enten opplevelser av sorg eller trosopplevelser. Da kan vi få en sjenerøs og livsbekreftende samtale,” sier Charlotte Rørth.

“Dersom man har snakket sammen om disse tingene, går man ikke så lett ut og dømmer hverandre etterpå,” sier Charlotte Rørth.

Charlotte Rørth
Dansk journalist og ­forfatter.
Fikk mye oppmerksomhet da hun for noen år siden fortalte at hun hadde møtt Jesus.
Har skrevet bøkene Jeg møtte Jesus. Bekjennelser fra en motvillig troende, Vi ­møtte Jesus og Gud, du er jo lige her(bare på dansk).
Har startet nyhetsbrevet Berørth og planlegger en podkast med samme navn.

Læs videre

Gå med ud i livet – sammen med andre

Gå med ud i livet – sammen med andre

"Stilheden er Guds sprog, siger nogle, men det er også menneskets. Når vi er stille sammen, er vi sammen med dem, vi er sammen med, og med alle andre også. De levende og døde. Klodens liv. Evigheden. Sådan kan det sanses. Og så brød nattergalen ind og sang, og til frokost gav vi los for papegøjesnak på flere sprog. Netop det, at vi havde forskellige modersmål gjorde, at vi også lyttede bedre. At vi gjorde os umage med at forstå."

"Vi lyttede virkelig, oplevede jeg. Til fugle, ja, til hinanden ja, til fortællingerne i Bibelen, ja, til mig selv, ja, for jeg kan kun tale for mig selv. Det var, som om jeg blev mindre optaget af at reagere på det, andre sagde og i højere grad blot lyttede til, lagde mærke til, sansede det, der var omkring mig, i teksten, hos de andre.
At være vært er noget andet, det ved jeg, og det var jeg i den uge, men i stilheden var jeg også bare stille, og alene de timer (og menneskene, roserne, maden …) får mig stadig til at smile. Som et barn."

Sådan skriver jeg i mit nyhedsbrev fra den uge med stilledage, jeg netop har afsluttet på www.gardenoflemons.com
Der er mange forskellige muligheder for at komme afsted i stilhed eller på anden måde få inspiration og/eller glæde og/eller ro og/eller et eller andet andet. 

Selve betegnelsen retræte bruges også forskelligt, så læs og undersøg, inden I tager afsted, så I ved, hvad I går ind til. Flere af de organiserede og tilbagevendende findes på www.retraete.dk andre kan findes via din lokale kirke eller annoncer i aviser eller magasiner.
Følg med i mine her på kalenderen.

Læs mere

Skærtorsdagsprædiken: Vi sidder alle med ved bordet – også vi, der sørger

Skærtorsdagsprædiken: Vi sidder alle med ved bordet – også vi, der sørger

"Jeg hader palmesøndag. Det er en de værste dage på året. Det er den dag, Jesus rider ind i Jerusalem og ved, at han skal dø. De andre ved det ikke. Han ved det. Hans mor ved det ikke. Han ved det. Min søn havde planlagt at dø. Jeg vidste det ikke. Ingen andre vidste det, før han sprang ind i døden for lidt over otte år siden.
Jeg ved, jeg har fejlet som mor. Jeg ved, jeg kunne have gjort mere. Jeg ved, jeg ikke har gjort det godt nok. Det er ikke et martyrium, men fakta, der ikke kan trøstes væk. Gud ved det også, og derfor kan jeg sidde med ved bordet skærtorsdag.
Jeg kan ikke vide, kan aldrig få at vide, om jeg havde kunnet forhindre min søns død. Selvfølgelig ikke. Jeg er ikke almægtig. Men jeg tror på kærligheden. Jeg tror på, at mere kærlighed er bedre end mindre. Og jeg kunne have givet mere. Det kan vi altid.
Det er jo det, vi lige har fået fortalt."
Sådan står der i min skærtorsdagsprædiken.
Jeg er inviteret af præst Else Suhr til at prædike i hendes kirke, Dreslette Kirke på Sydfyn.
Det er jeg meget glad for at få lov til, og jeg har gjort mig umage med min prædiken. Det er et koncentreret rum, man sidder i inde i kirken. Og da især i påsken.
Herinde ligger først den bibeltekst fra Matthæusevangeliets kapitel 26, jeg læser op, og så manuskriptet til min prædiken.
Jeg læser nok ikke ordret op, men jeg mener det samme.
Glædelig påske!

Læs mere

Påsken som hele livet: Sorgen ties ikke væk

Påsken som hele livet: Sorgen ties ikke væk

Klumme bragt i "Sändaren", 5. april 2023

Palmesøndag er en af de sværeste dage i året for mig. Andre er så glade, så opstemte, forventningsfulde. Søndage holder alle fri, troende som ikke-troende. Netop palmesøndag er ekstra god, fordi påskeferien ligger for. Måske en sen skiferie? Eller solskin i en have et sted?
I bibelens fortælling er det dagen, hvor Jerusalems folk lægger palmegrene på jorden for at byde Jesus ind i byen. Han rider på et æsel. Det ser vi for os, men hvad ser han?
Han ved, at han skal dø.
Det ved de andre ikke.
Han rider direkte ind i døden med åbne øjne. Rank, tror jeg. Beslutsomt. Om det er frivilligt, er ikke relevant. Han tager ikke stilling til sin bestemmelse, da han sidder der. Han har måske været i tvivl før, men er det ikke nu. Han er sorgfuld. Det viser han senere. Men han viger ikke. Beslutningen er truffet.

For mig er det en af de sværeste dage i året.

Læs mere

Læs videre